"Menn som hater Kvinner" er den første boken i det som kalles Millennium-trilogien av den svenske forfatteren Stieg Larsson. Jeg har aldri vært noe særlig begeistret for kriminalromaner. Denne sjangeren har rett og slett aldri greid og gripe tak i meg, og jeg var svært skeptisk da jeg åpnet boken. Terningkastene på forsiden (av litteraturanmeldere fra Aftenposten og BT) var det som fanget oppmerksomheten min, og jeg tenkte at hvorfor ikke? Denne motstanden mot kriminalromaner generelt skyldes vel at jeg har prøvd meg på noen norske forfattere tidligere som har slitt både språkmessig og innholdsmessig. Hvorfor må alle karakterer i norske kriminalromaner ha navn av typen Harry Hole? Troverdigheten forsvinner som dugg for solen.
Jeg vil gå så langt som å si at "Menn som hater kvinner" er årets leseopplevelse for meg. Og selv om vi bare er i årets tredje måned tror jeg boken blir stående som en av de beste i året som kommer. Allerede fra første siden suger handlingen tak i meg, og jeg føler meg som en flue på veggen i dramaet som utspiller seg mellom karakterene.
Det er befriende og lese en bok som fanger oppmerksomheten din og holder den hele boken igjennom. Her slipper du, som jeg har opplevd i en del romaner, å presse deg gjennom de første femti sidene og sitte igjen med et inntrykk av at ingenting har skjedd.
Det tok meg nøyaktig 3 kvelder og lese den, og neste bok i trilogien er allerede bestilt. På originalspråket.
Anbefales!
